Artikler

Lene, 49, deltager i Angstringen Fredrikstad.

Selvhjelp er å være ærlig

Før jeg ble med i Angstringen trodde jeg den eneste måten å bli kvitt angsten var å sloss mot angsten og øve på alt det jeg var redd for: Kjøre bil, gå i butikk, snakke med folk i selskap – og så videre. Jeg trodde at selvhjelp var å fortelle meg selv at jeg er glad i meg selv, å øve på å synes godt om meg selv, å øve på å like meg selv, å øve på å like å være sammen med andre mennesker – den amerikanske hjelp-deg-selv til et bedre liv-greia.

Etter hvert har jeg forstått at det er omvendt.

At selvhjelp begynner med å våge å kjenne etter hva jeg føler, å la meg selv få lov til å føle det jeg faktisk føler. Total ærlighet overfor meg selv. Her og nå. Å våge å kjenne på den såre følelsen som sitter i brystet, i magen, å være i angsten. At selvhjelp er å undre meg over om jeg kan tenke annerledes enn jeg alltid har tenkt.

Det høres kanskje lett ut, men det var og er vanskelig og smertefullt når det jeg føler er vonde følelser, sårhet, følelser jeg skammer meg over å ha.

Gruppa i Angstringen

Jeg lærte det i gruppa mi i Angstringen, og det tok tid. Uke etter uke gikk jeg på møtene. Det var godt å være sammen med andre som var i samme båt som meg, men ellers? Nei jeg likte det ikke, det var vondt å bli tvunget til å kjenne etter hva jeg føler akkurat nå. Ikke den følelsen jeg syntes at passet seg å ha her og nå, men den jeg faktisk følte. Jeg ante jo ikke hva jeg følte. Jeg ville ikke vite hva jeg følte. Jeg var livredd for å måtte se på skammen, misunnelsen, dumheten, angsten, sorgen, sinnet, ensomheten, sårheten, redselen for å bli avvist.

Jeg viftet det vekk. Ville ikke ha det, ville ikke ta i det. Jeg holdt det så dypt inne at jeg slapp se på det.

Men på hvert møte i Angstringen møtte jeg det samme: Jeg ble tvunget til å være tilstede, til å våge å være i den følelsen jeg har. Her og nå – akkurat her, i øyeblikket, i samtalen rundt bordet. Jeg måtte prøve å sette ord på mine egne følelser. Hva føler du nå, spurte de? Akkurat her og nå.

Og så jeg som bare ville være flink og bli likt. Jeg ville at de andre skulle synes synd på meg, men jeg holdt tankene mine for meg selv. Var redd for at gruppa skulle se skammen min, avvise meg, mislike meg.

Noen ganger slapp jeg til det jeg egentlig følte, våget å si det i gruppa. Og jeg fikk angst av det, det var en enorm påkjenning. Jeg ville være flink til å ta hensyn til andre og forstå hvordan andre hadde det og jeg brukte energien min på det. Jeg ville så inderlig at de andre i gruppa skulle like meg.

Og jeg lo bort mine egne følelser, mine egne dumme reaksjoner, var stolt av min egen selvironi, var en mester til å vitse bort mine egne reaksjoner, gjøre mine egne følelser betydningsløse.

Jeg var et offer. Jeg ville at de andre skulle se at jeg var et offer. Jeg syntes faktisk det var en seier å være et offer, mye bedre det enn all denne skylden jeg hadde måtte bære. Jeg ville være skyldfri og det provoserte meg at Angstringen påsto at angsten er en tilstand jeg selv setter meg i. Jeg var jo et offer, det var vel ikke min skyld at jeg hadde angst.

Det var ikke før etter ett og et halvt år i angstringen at jeg skjønte poenget med alt dette maset om å lete etter hva jeg føler her og nå, hva det som skjer gjør med meg og det enda verre kravet: Hva jeg lar det gjøre med meg.

Det er bare jeg som kan forandre meg

Jeg pleide å si at jeg ville ikke hatt angst om jeg bodde på en øde øy, at det var andre som gjorde at jeg fikk angst, andres slemhet mot meg, at andre misforsto meg, at andre ikke så mine gode sider, at andre ikke likte meg. Det var de andres skyld, tenkte jeg. Og jeg visste skråsikkert at om bare andre forandret seg ville jeg bli bra, fri fra angsten.

Det var sånn jeg gikk og snakket for meg selv mens jeg gikk tur med bikkja langs Glommastien på vinteren ett og et halvt år etter at jeg begynte i Angstringen.

- Hvis bare de andre, de jeg skal besøke idag, hvis bare. Og jeg ønsker det så inderlig, sa jeg.

- Om de bare kunne respektere meg.

Og det var vakkert vær, bikkja lekte i snøen, isen i elva knaket langs elvebredden og sola skinte gjennom trærne. Snø, rent. Nydelig.

- Hvis bare de andre kunne like meg, sa jeg. – Da ville jeg få sjelefred, da kan jeg få ro og fred. Hva ønsker jeg? Jeg ønsker så inderlig å bli fri fra bitterheten og la generøsitet bli meg. Åpen, ærlig generøsitet, slik naturen deler av seg selv, uten baktanker, sa jeg.
Jeg var tilstede, akkurat da var jeg tilstede i naturen, i lydene og luktene og jeg avsluttet med å nesten bli religiøs. – La det skje, sa jeg.

Og samtidig visste jeg at det ble feil. – Nei, sa jeg. – Det er jeg som må la det skje. Det er bare jeg som kan la det skje.

Da begynte forandringen. Jeg gråt og lot meg selv få lov til å sørge. Jeg gikk langs Glomma og gråt.

Og det besøket jeg hadde grudd meg til ble helt annerledes:
Jeg opplevde å virkelig være tilstede. Jeg så med nye, åpne, undrende øyne på de menneskene jeg alltid hadde trodd jeg visste alt om. En befriende følelse.

Det er en herlig tanke dette. Det er bare jeg som kan la det skje, og i det ligger jo også at jeg har makten til å forandre livet mitt. Makten ligger hos meg selv.

Etterpå har jeg mange ganger tatt meg selv i å ikke ville, ikke orke, det er mye bedre om ansvaret ligger andre steder enn hos meg selv, men jeg fortsetter videre allikevel.

Jeg vil ikke lenger være et offer. Jeg er ikke lenger et offer.

Og jeg vet jo at jeg har kommet dit ved å bruke selvhjelp:

Å våge å være dønn ærlig overfor meg selv. Å våge å la meg selv få lov til å føle det jeg faktisk føler. Å undre meg over om det går an å tenke annerledes enn sånn jeg alltid har tenkt. Å vite at det er bare meg jeg kan gjøre noe med. Og at det kan jeg.

Og jeg har begynt å bruke selvhjelp utenfor gruppa, utenfor det opprinnelig målet som var å gjøre noe med angsten min.

Jeg har snakket såpass mye med mannen min om selvhjelp at han og jeg klarer å bruke selvhjelp i konflikter oss imellom. For konflikter som jeg var så redd for er jo det som kan føre meg videre.

Jeg klarer å se at jeg kan ikke gjøre noe med fortiden, jeg kan ikke gjøre noe med hva andre mener og tenker og gjør. Det jeg kan gjøre noe med er mine egne reaksjoner, nå og framover.

Angsten kom og tvang meg til å se

Sommeren drøye 3 år etter at begynte i Angstringen, glemte jeg all bruk av selvhjelp inntil angsten kom og tok rotta på meg igjen.

Båten vår gikk ikke, motoren streika. Og jeg måtte vente på at den skulle bli fikset. Nydelig, varmt vær, ypperlig båtvær, uke etter uke. Og hele tiden hadde vi tusen ting å gjøre, ting som gjorde at reparasjonen av motoren ble utsatt.

Jeg var tålmodig, snill, hyggelig. Ikke sint, ville ikke være sint. Orket ikke konflikt. Forsto alle andre, forsto hvorfor båten ikke kunne bli reparert. Tålmodig og snill og grei og forståelsesfull – akkurat sånn jeg har lyst til å være – et hyggelig menneske.

Jeg gjorde litt sjøl, installerte nytt filter, ny bensinslange. Vi prøvde motoren, den startet, men vi ble liggende midt i elva et par ganger. Redsel, men ikke angst. Skummelt, men vi fikk hjelp, vi klarte å ordne opp selv, fikk motoren i gang igjen selv. Men enda mer måtte repareres og ukene gikk.

Så kom den dagen alt skulle være i orden og vi dro ut – mannen min og jeg, og sola skinte og elva lå som blikk.

Der motoren hadde stoppet sist kom en bølge bakfra som gjorde at motoren forandret lyd et lite øyeblikk. Og jeg fikk panikk.

Totalt handlingslammet. Jeg var ikke istand til annet enn å ha panikk. Kjente selv hvordan angsten lyste ut av øynene mine, hvordan angsten bønnfalt mannen min om at jeg tør ikke, klarer ikke.

Mannen min snudde og motoren gikk som den skulle og vi la til kai igjen og jeg følte meg dum og redd og etterpå ville jeg ikke mer båt – aldri mer båt. Jeg ville ikke tenke på det, ikke snakke om det.

Trodde jeg var ferdig med den lammende angsten – følte et enormt nederlag fordi jeg hadde reagert med en sånn irrasjonell angst igjen.

Dagen etter gikk jeg tur med bikkja. Og jeg vegret meg for å gå den vanlige ruten, forbi båthavna. Jeg følte meg fysisk sjuk bare ved tanken på å måtte se båten vår. Og da forsto jeg:

Jeg var sint, jeg hadde vært sint i hele sommer på mannen min, på urettferdighet, på meg selv, på båten, på det at vi aldri hadde fått den sommeren jeg hadde ønsket meg. Jeg følte en enorm sorg over at sommeren hadde forsvunnet i varme og slit, jeg følte avmakt, tap av kontroll.

Og ingen av disse følelsene hadde jeg latt meg selv få lov til å føle.
Det var jo derfor jeg hadde fått panikkangst om bord. Irrasjonell angst uten mål og mening. Og samtidig forsto jeg at angsten hadde en mening. Jeg hadde nektet å lytte til mine egne følelser. Angsten kom og tvang meg til å se.

Det var ikke båten som hadde gitt meg angst, Jeg hadde reagert med angst fordi jeg hadde nektet meg selv å føle det jeg følte.
Og når jeg nå våget å se på de følelsene jeg faktisk hadde, så kunne jeg ta fatt i det. Og det gjorde jeg. Jeg gråt og var sint og fikk satt ord på det, jeg brukte selvhjelp og ble ferdig med det.

Jeg våger å få angst nå

Dette ble opprinnelig skrevet til et foredrag, og mens jeg skrev ble jeg syk. Jeg skulle fortelle andre om mine erfaringer med å bruke selvhjelp, men jeg hostet og var hes. Stemmebåndet trenger ro, sa legen og ga meg taleforbud.

Det går vel over før møtet, sa jeg til meg selv.

Men jeg måtte planlegge, jeg måtte kanskje be noen andre om å lese opp det jeg hadde skrevet. Jeg likte det ikke, ville helst slippe unna, si at jeg var syk, at jeg ikke kunne allikevel. Jeg ville rømme fra hele situasjonen og kjente angsten sige inn over meg, ta over tankene mine.

Selvhjelp – hvordan i huleste kan jeg bruke selvhjelp nå? Jeg kunne jo ikke gjøre noe med stemmen min?

Så spurte jeg meg selv: Hva er det jeg kan gjøre noe med?
Og jeg spurte meg selv: Hva lar jeg denne situasjonen gjøre med meg?

Da så jeg det: Jeg var redd for å måtte be om hjelp, være avhengig av andre, ta sjansen på å bli avvist. Jeg er redd for å miste kontrollen, å måtte overlate kontrollen til noen andre. Jeg var redd for det uforutsigbare.

Jeg bestemte meg for å ta sjansen på å bli avvist, på å ikke ha kontrollen selv.

Og jeg våget å spørre en jeg kjenner godt, våget å spørre henne om hjelp, om hun kunne lese opp for meg i tilfelle stemmen ikke holdt.
Slik klarte jeg å bruke selvhjelp.

Stemmen ble bedre, så jeg leste opp dette foredraget selv. Men det jeg er mest stolt over var at jeg våget å ta sjansen på å bli avvist, jeg våget å spørre om hjelp.

Jeg utvikler meg hele tiden videre mens jeg prøver å være ærlig overfor meg selv, prøver å være tilstede i mitt eget liv, prøver å se meg selv og andre med åpne, undrende øyne.

Så underlig lett og forferdelig vanskelig.

Jeg våger det nå.